(33)

25.01.2016  |  Arkiv

Mats Hegg Jacobsen ble Årets unge bonde 2015

Hvordan føltes det å bli Årets unge bonde i 2015, og hvorfor ble det deg?

Det var utrolig gøy å være med på noe sånt, å stå der og vinne prisen. Når jeg nå har fått det på avstand innser jeg hvor stolt jeg er over dette – at jeg har tatt opp arven etter bestefar. Jeg er nok litt utradisjonell og annerledes enn andre bønder, både i drift og væremåte. Jeg velger å være utadvendt, er mye på sosiale medier for å fortelle hva matproduksjon og landbruk er. Dette var en del av juryens begrunnelse også, at jeg bruker nye kanaler for å utdanne folk om å bruke hele dyret.

 

Du har en ganske god historie å fortelle?

I oppveksten bodde vi i Oslo til jeg var seks år, før vi flyttet til familiegården i Troms i 1992. Bestefar hadde slaktet de siste dyrene i 1989 og drev deretter med poteter. Mamma og pappa ville ikke ta over, og slik stoppet gårdsdriften med dem. Da jeg ble 18 år, flyttet jeg ned til Oslo igjen for å satse på håndball. Mellom 2004 og 2010 spilte jeg nesten på fulltid, før jeg møtte samboeren min. Hun var også fra Tromsø. Da bestefar døde var det bestemt at vi skulle flytte tilbake til nord, og vi tok over gården. Da så vi hvilket potensiale den hadde, og tenkte at det var dumt at den skulle stå tom. For første gang har jeg funnet min plass og alt glir veldig fint. Jeg tror genuint på at det er dette jeg skal gjøre – denne gården er ment til å drives.

 

Og dette har du klart uten utdannelse?

Jeg er ikke agronom, nei. Mye har kommet fra tiden jeg vokste opp her, fra alt bestefar har lært meg. I barndommen ble jeg fortalt at man ikke burde satse, så jeg startet med datastudier. Og jeg fikk en god jobb i transportbransjen, både her og i Oslo. Når vi bestemte oss for å starte opp gården igjen, gjaldt det å prøve seg frem. Lære av nabogårdene, bruke Google når man står fast – og alltid tenke at «dette fikser vi». Være litt Pippi Langstrømpe, rett og slett. I tillegg er det gull verdt å ha gårder i nærheten. Samholdet mellom oss er utrolig sterkt, selv om vi på sett og vis er konkurrenter. Det er interne stridigheter i norsk landbruk, men vi er en samlet gjeng som virkelig ønsker at denne jorden skal drives videre – at alle skal gjøre det bra. Bønder er så nysgjerrige på hverandre og ønsker hele tiden å lære. De blir begeistret over andres fremgang.

 

Hvordan går man frem for å starte gård?

Du må for det første ha skikkelig lyst til å gjøre det. Deretter må du lage en forretningsplan og legge budsjetter for å finne ut om det er mulig. Så er det element av å hoppe i ting, satse på at man klarer å løse alle utfordringene. Vår tanke var motsatt av de fleste andre da vi startet, siden vi ikke gikk til banken for å få lån. Vi startet rolig med det vi hadde og har investert oss opp når det har vært mulighet. Det gir oss trygghet dersom vi plutselig vil ut – da er det bare traktoren som er belånt. Mantraet vår har vært «kjøp når du har råd, utvikle ved mulighet». Det er forholdsvis greit å starte opp i Norge, når du har satt deg inn i skjemaveldet. Innovasjon Norge er på banen og bidrar med støtte i starten. Har du i tillegg kontakt med andre bønder, er mulighetene gode.

 

Hva gikk din forretningsplan ut på?

Vi har etablert noe som heter «Fra start til mat». I starten overtok vi kjeet fra nabogården, masse bukkekje, og bestemte oss for å adoptere bort hele geiter til familier. De gir geita navn, den får et nummer i øret, så kan man følge med fra den er liten og drikker melk, til den er ute på beitet og i skogen, til den blir kjøtt utpå høsten. De får også skinnet fra geita. Det er en grei inntjening for vår del, og samtidig får barnefamilier innsikt i hvor kjøttet kommer fra. Mange har et fjernt forhold til produksjonen bak maten de spiser. Hverken melk eller kjøttdeig blir laget på butikken, det ligger et gårdsbruk bak. Og mange barn har dessverre ikke hatt mulighet til å besøke en gård og få førstehåndskunnskap om matproduksjon. Gjennom adoptivprosjektet med kje ønsker jeg å invitere interesserte til gården og spre kunnskap om mat og landbruk.

 

Er det bærekraftig å drive gård i Norge?

Jaget etter effektivisering og sentralisering så jeg i transportbransjen, og jeg ser den i matbransjen også. Min tanke er at vi alltid er avhengig av mat, og at alle monner drar. Bestefar hadde 14 dyr i sin tid, noe som ble beregnet som en svær gård – nå er det for hobbygård å regne. Det må være plass til både store og små. Og selv om andre land har vel så god kvalitet på maten som oss, har Norge et globalt samfunnsansvar om å lage så mye mat vi klarer. Vi har enorme beiteområder og kan produsere mye mer mat enn vi gjør i dag. Jeg har en liten gård i Utkant-Norge, og de må vi også ta vare på. Vi må ta hele landet i bruk, og vi må ha både store og små gårder.

 

Håper du at barna dine tar over gården en dag?

Det ønsker jeg selvfølgelig. I forum innen landbruk er dette det folk snakker mest om, kommer den neste generasjonen til å ta over? Det er mitt ansvar å drive gården så godt som jeg kan i min generasjon, og levere den i bedre stand til neste generasjon – gi dem lyst og mulighet til å ta over. Jeg kommer ikke til å tvinge dem, men håper at de ved å bli involvert får lyst.

 

Hvor går så reisen du har vunnet i forbindelse med å bli Årets unge bonde?

Det ser ut som vi skal til Bulgaria på familiehotell. Vi bestiller reisen ganske snart. Da skal det slappes fullstendig av, og vi skal ligge langflat ut på solsenga. Vi gleder oss!

(Foto: NRK)